Essays, Dreyer 1969

Dagsaktuelle kjetterier.
Har vår litteraturkritikk rett i sitt monotone krav om såkalt "levende" (les: naturalistisk utpenslede) romanpersoner?
Aslaug Groven Michaelsen mener nei. Det gis andre, og like legitime, måter å dikte på. Hun tar oss med på en ferd gjennom europèisk litteraturhistorie, idet hun påviser en form for menneskeskildring, og en måte å lese på, som vi her hjemme har mistet sansen for. Hun viser hvordan denne "representasjonsteknikken" lever sitt liv helt frem til vår tid, og hvordan den har sin renessanse nettopp i våre dager, tross motstanden fra den litteraturkritikk som fremdeles treller under de naturalistiske dogmer. Vårt sannsynlighetskrav til diktningen har gjennom tidene opptrådt i mange forskjellige drakter. Nå er det på høy tid at den får seg en ledigere kjole. Aslaug Groven Michaelsen foreslår sine medforfattere å hjelpe kritikken til begripelse ved å døpe noen romaner om til "dramaner". Underveis diskuterer hun en mulig sammenheng mellom dikterens livsholdning og hans genrevalg, og kommer med beske innlegg i den pågående diskusjonen om teateret og dikteren.

Utsolgt. |