Essays, Dreyer 1972

På vegne av livet (skisser og monloger)
Dette er brennaktuelt stoff. Boka begynner tilsynelatende uskyldig med en underfundig beretning om et barneteater, men fortsetter med å vise hva tidens sentimentale livsholdning koster våre barn og fremtiden. Forfatterinnen tar først opp foreldres falske lykkeforestillinger om den trygge barndom og viser hva deres taushet om den nyere historie fører til. Så tar hun opp den falske beskjedenheten, selve jantelovsmentaliteten, angsten for å stikke seg fram – og setter det i forhold til det europèiske fenomen "flukten inn i det kollektive". Så følger pedagogiske problemer om modning og den skjebnesvangre tids-sykdommen vi kaller skoletrøtthet. Her kaster hun nytt lys over språkpedagogikken, også ved å føre inn Noam Chomskys aktuelle og revolusjonerende teorier om grammatikk og setter dem i pedagogisk perspektiv. – Hele tiden søker hun botemidler, og ser dem i det kulturarbeid som drives på ramme alvor, uten å fisle for popularitet. Gjennom et par glimt fra dette kulturarbeidet kommer hun inn på aktuelle problemer i moderne litteraturteori og politikk, og motarbeider den forenkling av denne tekning som har skapt unødvendige vansker for åndslivet i det siste.
Like sterkt oppmuntrer hun den "kunsten ut til folket"- bevegelse som drives med sans for hvem folket er, like sterkt vender hun seg mot den bevissthetsfiendtlige popularitetsjakt på kunstens vegne som drives i visse kretser i vår hovedstad. Utifra et TV-program om folket og musikkopplevelsen skaper hun både en satirisk novelette og en lidenskapelig monolog som henvender seg til den livsholdning som teoretiserer på vegne av verdens lidelse samtidig som den kveler sunn kulturell aktivitet. Her får en bestemt form for nymarxisme sitt- en lettvint forenkling som er svært populær for tiden.
Det er et ord som ofte går igjen, både i monologene om pedagogikk, kulturarbeid og litteratur: bevissthet. Linjen i verket er best uttrykt i den tittelen som forfatterinnen selv har valgt: På vegne av livet.

Utsolgt. |