Aslaug Groven Michaelsen arbeider på 7. bind av sin selvbiografi. Dette er første kapittel: BESTEMOR BLIR PENDLER. OUVERTYRE.
"Men du lever i ei lita bygd, Aslaug. Du vet da vel det?" Toget dundrer ned gjennom Gudbrandsdalen. Det hender fremdeles at jeg sitter og ser ut av vinduet som en vanlig passasjer. Men det blir mindre av det etter hvert. Et kort blikk iblant er nok til at pendleren vet akkurat hvor vi er. Nå har vi f. eks. passert Toftegårdene. Tante Ingeborg påstår at en gren av slekta vår kommer derfra. Siden hun nevnte navnet "Bratt" i samme slengen, har jeg sånn for meg selv tenkt at det kanskje dreier seg om Nedre Tofte... Når vi er kommet så langt, har jeg gjerne fått en middagslur, og har plukket fram det arbeidet jeg skal igjennom før vi når Hamar. Det kan være skriftlige øvelser som studentene har ønsket jeg skal kommentere, det kan være komitearbeid, og det kan være bøker jeg må lese som medlem av Det litterære råd. Men akkurat i dag har jeg fått selskap. Jeg har riktignok litt vanskelig for å plassere den unge damen som setter seg ned og prater så gammelkjent. Er det et medlem av Ungdomsteatret ? Men hvor jeg nå har henne fra: hun kjenner tydeligvis den bygdesladderen som min utnevnelse til professor har ført med seg. Den hadde forresten vært i sving en tid før jeg fikk greie på det sjøl, men tvillingene var blitt så store at de knyttet forbindelser rundt i bygda, og de skilte ikke alltid mellom spøk og alvor i det de hørte. Det begynte forresten ganske uskyldig... "Mamma," sa Hilda en dag, og øynene var enda rundere enn vanlig: "mamma, er det sant at du har tatt den jobben som Viggo skulle hatt?" "Neida," beroliget jeg. "Viggo kjører lastebil og har aldri et øyeblikk tenkt å bli professor. Det er bare spøk, skjønner du." "Men noen sier at de kan se gjennom kontorvinduet ditt at du har fått en safe, og at du må vel ha noe sted å gjøre av alt du tjener som professor?" Jeg måtte sette meg ned og le. "De bare erter, Hilda. Den safen har de sett i årevis, og hvis noen spør, kan du si at det er ikke penger i den, bare manuskripter." Men det hjalp ikke. Et par dager etter ringte telefonen i kontoret på Dragvoll, og det var Hilda: "Mamma, jeg glemte å låse døra, og hu kom helt inn..."
Jeg måtte le igjen, men da jeg kom hjem, spurte jeg likevel litt nærmere, og det viste seg at hva bygda for øyeblikket forlystet seg med, var intet mindre enn et rykte om at min mann og jeg skulle skilles! Det var forsåvidt godt jeg fikk vite det, for ellers ville jeg hatt vanskelig for å begripe det som hendte meg dagen etter da jeg sto på Tangen stasjon og ventet på toget til Oslo. For da kom den som var så flink til å snuse opp siste bygdenytt at tante Ingeborg bare kalte henne "Je unners!", og hennes røst gikk gjennom marg og ben. "Å skar du hen a, Aslaug?" skingret den.
Jeg mintes hva tante Ingeborg engang hadde sagt om den personen: "Henne må du betro en eller annen bagatell som ingen andre vet om. Ellers gir hun seg aldri..." Men denne gang var det andre som var verre... Når jeg var hjemme, pleide jeg å ta meg av matinnkjøpene. På butikken ble jeg derfor regelmessig mottatt av en dame med samme slags spørsmål og tonefall: "Neimen, er du her a, Aslaug?"
Neste torsdag var vi gjennom det samme. Og neste igjen... Jeg vet ikke hvor lenge jeg hadde latt meg plage slik dersom jeg ikke hadde betrodd meg til min kjære bror. "Du skriver ganske enkelt en stor plakat og henger den rundt halsen," foreslo Gudmund. "På plakaten står det: 'Neimen, er jeg her da?'" Jeg gjorde ikke akkurat det, men ved neste "Nei er du her, da" så jeg damen sterkt i øynene og sa "Nei!!!" "Hæ?..." bakket hun forbløffet.
Samme kveld fortalte jeg historien til min gode venn Jorunn Skjeggestad. "Å takk skal du ha!" sa Jorunn lettet. "Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har latt meg narre til forklaringer. Oppover med toget søndag og så videre..." "Skal du direkte utover til Tangen?" spør jeg derfor mitt togfølge.
"For i så tilfelle kan du jo sitte på med Per og meg."
Men som tante Ingeborg så ofte sa: "tungen er en ild". Så når ikke den ene teorien stemte, kastet man seg i bygda straks over den andre: da skulle vel Soria Moria selges? Det var naturligvis ikke lenge før man også visste til hvem! Det ble sagt for sant at kommunen var kjøper, og dermed ville den løse et problem som var velkjent. I nabobygda hadde samme kommune plassert en fattig, men stadig mer tallrik familie som mottok trygd, men klaget over at huset de hadde fått, var for trangt... Da dette ryktet om huset vårt hadde gått et par måneders tid, ble det for meget for "Je unners". Hun ringte rett til meg: "Dø Aslaug, nå spør je deg like ut, je:
Jeg beroliget naboene, og ganske riktig, i hvert fall en hadde vært helt fortvilet... Hvor lenge det gikk før tungens ild sluknet denne gang? Påfallende lang tid! For en dag - og det var sannelig hele to år etter dette - skulle min yngste datter Ingebjørg en tur bort til Samfunnshuset for å kjøpe billetter til en bygdekino-forestilling som skulle finne sted om kvelden. Utenfor det vesle kontoret hvor salget foregikk, stoppet hun brått. For gjennom den lukkede døra hørtes en tydelig guttestemme som kommenterte et problem hun syntes å skulle kjenne: "Dom skulle visst itte sælja detta huset sitt likevæl da?"
|