Aslaug Groven Michaelsen arbeider på 4. bind av sin selvbiografi. Dette er første kapittel:

PEGASUS PÅ VÅRSLEPP

Ouverture

Etter et par forsøk klarer bilen å finne et sted hvor det ikke er is under nysnøen, og vi svinger opp foran inngangen, der et enslig utelys ønsker velkommen gjennom fallende snøfnugg og kveldsmørke.

"Vi klarte det!" sier mannen ved siden av meg tilfreds. "Nøyaktig åtte timer fra Trondheim dennegang. Det sier litt om føret. Men vi ble ikke ferdig med boka."

"Nei," sier jeg og slukker lommelykta som jeg har brukt under høytlesningen de siste milene. "Er du støl?"

"Ikke så støl som du er likevel...Vent så skal jeg låse opp."

"Gå heller etter posten," sier jeg og fomler i veska etter nøkleknippet.

Huset tar imot oss med lunhet og lyse farger. Jeg går til telefonen og slår et nummer: "Hei - vi er heime igjen..."

"Å gudskjelov," svarer det på den andre siden av tråden. "Og neste gang tar dere toget håper jeg? Vi skriver senhøstes 1994! Må jeg få lov til å minne dere om at du er 68 år gammel. Hadde du villet, kunne du gått av som professor i fjor. Og pappa er 74?"

"Nå blir det toget en stund. Her kommer pappa med posten..."

"Å takk og pris! Ja, ha det da, gærninger..."

"Aftenposten, Klassekampen, Hamar dagblad." Per slenger avisene i haug. "Bestillinger til Krystalline forlag. Fra Harvard Acquisition Library, fra universitetene i Groeningen og Odense, fra Stavanger, la oss se på den: åja, lærerskolestudent trenger din analyse av "Bygmester Solness". Fra Finland også, merkelig navn.... Og så reklame..."

"Hiv reklamen i den pappesken der," anviser jeg. "God å ha til underlag når vi må lime perm på noen flere eksemplarer av byggmesteren. Vi har materie på loftet ennå. Det rare navnet er forresten en finsk universitetsbokhandel."

"Hvor mange utenlandske universiteter har bestilt dine bøker av fjoråret til nå," spør Per mens han strever med en konvolutt - "åh disse strømregningene... brett og riv."

"Tolv. Harvard etterlyser samtidig neste bind av innledningene til Suttungteatrets forestillinger."

"Hvor mange norske universitet?"

"Ingen."

"Ka i all verden ... I hvert fall to av dem pleier da..."

"Nemlig. Men nedskjæringene gjør at instituttene ikke lenger har noen faste til å passe bibliotekene sine. Desuten må du huske den merkelige pressehetsen som kultur-arbeidet vårt ble utsatt for i 1991. "

"Du mener da ikke at vitenskapsmenn lar seg påvirke av sånt sludder?"

"Det tror de nok ikke om seg selv at de gjør heller. Men som du vet, kjødet er skrøpelig. Nåja, enkelte kolleger har bestilt på egne vegne vet du... Er du forresten så sliten at vi må ta kvelden straks?"

"Vel, som du sa: kjødet er skrøpelig. Vi skal kanskje ikke gå løs på presisjonsarbeid..."

"Altså lager vi ikke permer. Men det går vel an å rygglime de ti som du sydde før vi dro til Trondheim..?"

"Det klarer vi. Har du noengang forsøkt å fortelle universitetskollegene dine hvilke vilkår det såkalt fri åndsliv i Norge egentlig byr sine forfattere? Hvor er limboksen?"

"Her. Jo jeg har faktisk vært dum nok til å forsøke å fortelle dem sannheten et par ganger! Vent, så skal du få plast til å legge imellom..."

"Takk. Dum sier du? Er de ikke litteraturvitere? Skulle ikke det angå dem?"

"Jo, men det angår dem for mye på en måte. Derfor feier de det unna på første antydningen. Nesten som i panikk. Først lurte jeg på hvorfor. Så kom jeg på at de kanskje føler seg truet. For hvis det jeg sier er sant, da er det jo liten vits i å forske på diktning fra de senere årene. Bøkene kommer jo ikke ut slik forfatterne fra først av tenkte seg og skrev dem..."

Per senker penselen. "Oppriktig talt...da må jeg virkelig spørre: hva er vitsen med en vitenskap som ikke vil åpne seg for virkeligheten?"

"Pass deg! Limet drypper!"

"Uff da. Men når de ser at en forfatter som hadde en så vellykt start som du hadde, og hadde vært hva en må kalle vel etablert i nesten 30 år, likevel foretrekker alt slitet med å gi ut bøker på eget forlag, da bør det jo demre for dem at noe er galt et sted?"

"Det er langt til demringen. Her om dagen hadde en av mine dyktigste kolleger fått tak i den boka jeg kalte "av mangel på seg selv". Han var så begeistret for et essay der at han sa det var synd at dette ikke kom til å nå fram til alle. Dette med Krystalline forlag var så eksklusivt..."

"Det er det verste jeg har hørt! Du sa vel at dersom du var noe på "eks", så var det ekskludert, ikke eksklusiv?"

"Marginalisert heter det på filologisk. Nei jeg har gitt opp å forklare ham noe. Men jeg kunne kanskje ha fortalt ham om det lengselsfulle uttrykket hos forfatterkollegene da jeg nevnte hvor herlig det endelig er å kunne bestemme over innhold og utgivelsestidspunkt for egne bøker. Min Pegasus står ikke på stall lenger, den er yr og lykkelig som på vårslepp..."

Jeg tar meg en tur ut i kjøkkenet og varmer litt melk til kakao. Ingen vits med kaffe eller te når vi snart skal legge oss. Dessuten ble det nok av slikt på bilturen sørover. Da jeg kommer inn med brettet, har Per lagt på den siste plastbiten og plassert en stabel tunge bøker ovenpå som press.

"La oss se," sier han. "I de ikke fullt 30 år din Pegasus sto på stall, fikk du ut i alt 12 bøker. I de ikke fullt 14 år den hittil har utfoldet seg fritt, har det kommet ut 17 bøker. Jo en kan snakke om vårslepp. Iallfall sier det så mye at en må spørre hvorfor de andre forfatterne ikke følger ditt eksempel?"

" De tør ikke."

"Redde for å miste inntekter?"

"Ånei det skal vi neppe kunne beskylde norske forfattere for! Husker du ikke hva Torborg Nedreaas sa under en debatt i Norsk kirkeakademis regi: 'Hvorfor tror dere vi skriver da? Dere kan da ikke tro vi gjør det for å tjene penger!'

Derimot er det andre som tjener godt, og de sitter på noe som er viktigere for forfatterne: formidlingsapparatet."

"Ja det er vel lesere forfattere ønsker seg mest. Hva var det han het som du fortalte om? Han som sto opp i Forfatterforeningen og sa at 'Ein ny lesar er meir for meg enn heile stipendiet'"?

"Ragnvald Skrede. Og her kan Mammon ta oss, ser du. Over alt i formidlingen har han sine tjenere plassert. Langsomt snører nettet seg sammen om opprøreren. Til slutt er marginaliseringen et faktum."

"Mammon.." gjentar Per. "Det blir så mytologisk liksom. I sær når en vet at han blir betjent av folk du kjenner ... Du nevner ikke navn..."

"Det skal jeg love deg at du ser slutten på når disse memoarene mine når fram til den dagen da jeg måtte sanne Kincks ord om at det kommer et øyeblikk i enhver kunstners liv da det bare blir spørsmål om karakter..! Da skal Mammons nidkjære vaktposter avsløres en etter en for en, i all deres historiske sannhet og ynkelighet!"

"Heia, heia! Håper jeg lever så lenge at jeg får oppleve det. Men du husker så forbannet mye. Etter tre bøker har du bare fått behandlet litt over to decennier."

Jeg må le. "Ja det er kanskje vondt for deg som er en venn av raske og summariske oppgjør... Bli med bak låven med en gang liksom... Egil Skallagrimsson derimot - uten sammenlikning for øvrig, han satt heime en god stund før han reiste nidstang!"

"Ikke mer enn en vinter... Men hurra for ham likevel! Måtte han gjenoppstå i kona mi! Ellers har du nå vel etter hvert lært å lure deg utenom vaktpostene?"

"Delvis. Hadde det ikke vært for den utmattende pendlingen, skulle ikke mammons tjenere hatt fullt så lett spill ... Nå opplevde jeg nylig at en forfatterinne bebreidet meg at jeg hadde 'latt meg marginalisere'".

"Men der setter jo hun tingene på hodet akkurat som universitetskollegaen din!"

"Forskjellen er at forfatterkollegaen gjorde det mot bedre vitende. Hun ville gi meg sjansen til å si noen Pauli ord på et møte i foreningen..."

"Gjorde du det?"

"Ja. Og jeg var forbauset over hvor mange som etterpå kom og hvisket at de var enige med meg..."

"Hvisket..."

"De er livredde for å si det høyt. Mammon skremmer. Og han skremmer ikke bare forfattere fra å si ting åpent som de er, og fra å bryte ut av forlagets stall. Han skremmer såmenn forlagets litteratureksperter også... Det er nå kommet så langt at de sier det rett ut."

"Til pressen?"

"Ånei langtifra. Samme nøden der. De sier det i fortrolighet til den enkelte forfatter! 'Markedsavdelingen' sukker de og slår ut med hendene. Som skriftlig avslag lyder det annerledes:

'Som De ser, finner konsulenten mye godt i Deres nye bok, som vi likevel dessverre ikke kan ta på oss å utgi, da den ikke faller inn under den utgivelsespolitikk som forlaget for tiden fører...' Skal vi ta kakaoen i stua?"

"Skål! " sier Per og løfter den varme koppen. "Skål for - nei jeg vil ikke si poetokratiet, for det er vel avgått ved døden. Men for de egensindige diktere i dette land! Vi har da vel noen igjen?"

"Et par stykker. En av dem ble utsatt for organisert slakt så sent som i 1988. Det var så effektivt at han var glad huset han bodde i, brente, for så fikk han ny adresse. En skulle ikke tro det var nødvendig å ta så i. Nettopp de makthavere i åndslivet som han kritiserte, har jo påstått at diktere aldri har betydd noe som helst for hva det norske folk tror eller gjør! Mer kakao?"

"Takk. Iblant skulle en tro at folket også mente at opprørske diktere er overflødige. Når en ser hvor de får vind i seilene, de som vil legge avgift på biblioteksutlån..."

"Jo, men bare vent til det en dag røyner på, og folket føler at det bærer galt i veg med Norge og verden. Da kommer skriket tilbake, som f. eks. da folk syntes man burde stanse atomprøvene: 'Hvor blir det av dikterne?' ropte leserinnleggene. Det faller dem ikke inn at de forlengst har forskuslet sin rett til å spørre..."

"Og at de ikke har giddet lese de forfattere som alt forlengst advarte? Slik at det til syvende og sist blir forfatterne som burde la seg advare, nemlig mot å skrive... ?"

"Akkurat," sier jeg og setter koppen på brettet igjen. "Men hvis noen skal sies å være advart, så måtte det jo være meg! Og om det burde jeg sannelig skrive..."

"Ja Gud skje lov og takk og pris," sier Per og bærer brettet ut. "Du kan fortelle..."

Hovedsida