"Foreløpig kun med spørsmålstegn etter".

Et portrett av en forlegger.

         "Jeg fikk et sympatisk inntrykk av lille fru Groven Michaelsen" uttalte Harald Grieg til en av mine sju med-debutanter høsten 1953. Jeg hadde vært på mitt første besøk hos "sjølveste allmakta", som Olav Duun engang kalte ham.
        Noe senere var Griegs reaksjon mer nyansert: "Men jeg tror hun tror at en dikter er mer enn en forlegger!"

        Bortsett fra at denne karakteristikk er et typisk eksempel på Gyldendalsjefens formuleringskunst (overlegen i mer enn en forstand!) illustrerer den også hans begrensning.
         I mitt verdensbilde var både dikter og forlegger forpliktet overfor noe høyere enn begge. Hadde vi nå engang kommet i den situasjon at vi kunne henholdsvis dikte og forlegge diktning, måtte egne interesser komme i bakgrunnen sett i forhold til vår oppgave: å tjene den kulturarv (hvori innbefattet frihet og folkestyre) som forfedrene hadde overlatt oss. Det var kanskje denne indre glød jeg ikke helt klarte å skjule, og som han på sin side tolket utifra det verdensbilde som var hans: et forlag er en blanding av børs og katedral.
        Først lenge etter ble jeg kjent med det skjema for utviklingen av forholdet forfatter/forlegger som Harald Grieg setter opp i sine erindringer. Det er hans erfaring at alle forfattere er takknemlige i begynnelsen. Deretter oppdager de hva de er verd, og blir vanskeligere å ha med å gjøre. Et annet sted i boka bruker Grieg betegnelsen "gjenstridige forfattere", og det går fram at han forsøker å oppdra dem. Noen forfattere stagnerer likevel på dette stadium. Andre (de få) oppdager endelig at deres og forleggerens interesser er sammenfallende. Da kan det oppstå godt vennskap.

        Men noe kunne min forlegger tross sitt erfarne blikk ikke avdekke: jeg visste alt ved vårt første møte at han forlengst hadde begynt å oppdra meg!

         Som alle andre debuterende forfattere hadde jeg fått et hjertelig velkommen på Gyldendal undertegnet Harald Grieg. Jeg hadde også med glede lest den positive konsulentuttalelse som han vedla. Han visste at jeg hadde hatt kontakt med Sigurd Hoel på forhånd, og skjulte ikke at anbefalingen kom fra ham.
         Men et par dager etter sendte Hoel selv meg den uttalelse han hadde gitt forlaget. Den var omtrent dobbelt så lang.
        Jeg har siden ofte lurt på hvorfor Hoel etter ett møte anså meg verdig til en slik tillit. Han måtte jo vite at Grieg ville barbere vekk den ros han mente jeg ikke hadde godt av?
 
        På den annen side hadde jeg også opplevd nok til å være imponert over min forleggers grundighet og energi. Der hadde han f. eks. oppdaget at jeg hadde lagt hans kollega Groths nyeste utspill om at nå måtte det bli "demokrati i åndslivet" i munnen på en usympatisk person som neppe noengang ville forstå hva Grieg mente med katedral, og som jeg kalte "bokhandleren", fordi han samlet i seg alt som gikk på handel med åndsliv overhodet.
        "Gad vite om det ikke er forlegger fyren er?" skrev Grieg lunt til meg, men krevde ikke at jeg skulle forandre betegnelsen.
         Derimot brukte han mye energi på å få gjennomført at min lille manuskript-lefse med klosset skolepikeskrift på skulle skifte tittel. Hele 7 - syv - brev hadde han ofret på det. Til slutt satte jeg utmattet opp en liste forslag: nå kunne han velge selv! I samråd med Sigurd Hoel valgte han så tittelen "Draugen ler". Hva ingen av oss forutså, var at diftongen "AU" pluss navnet "Groven" gav en del vestkantdamer inntrykk av at boka var på nynorsk. Jeg fikk telefon om at en studiesirkel hadde avslått den usett, og med denne begrunnelse. Fra Danmark kom det derimot en telegrafisk bestilling som skapte moro på lageret: send oss snarest 2 ekspl. "Groven ler!"
         At en bokhandler i Oslo dessuten nektet å ha boka fremme på disken fordi det var en usympatisk bokhandler i den, var det kanskje bare jeg som moret meg over.

        Men vi var ennå i de gode gamle dager da Norge hadde opptil et halvt dusin anmeldere som ikke nøyde seg med å lage variasjoner over vaskeseddelen. Derfor var en kritikersuksess heller ikke å forakte, og en dag møtte jeg Grieg og Francis Bull for utgående ved ekspedisjons-skranken på forlaget. Grieg var i strålende humør, og da min to-årige datter neide dypt til begge herrer, spurte han:
        "Er dette også en ny Sigrid Undset? Ja De har vel sett Riisøen?" Jeg hadde ikke det."Skaff fru Michaelsen avisen!" befalte sjefen, og damen forlot skranken i firsprang. Men da han viste meg overskriften om den nye Sigrid, kom han igjen på sin oppdrager-rolle:
        "Som De ser," poengterte han med blink i øyet: "foreløpig kun med spørsmålstegn etter!"

        Samme høst opplevde jeg noe som også kom til å føye seg i inn i mitt bilde av Gyldendals fargerike sjef og hans ustanselige oppdragergjerning.
        Den norske Forfatterforening feiret sin 60-årsdag. Jeg var ennå ikke medlem, men en eldre forfatter tilbød meg å være ledsager. Jubileet skulle feires i Rococosalen på Grand, men der opphører også all likhet med den senere 100-årsbankett, som også fant sted der (Speilsalen dennegang).
         I 1953 var menyen nemlig en fattig forfatterskare verdig: pølser og potetstappe. I 1993 - nei la meg ikke ofre mer plass på den siden av saken!
         En annen forskjell er likevel vesentligere: forleggertalen. I 1953 var talen overlatt Harald Grieg. Den endte som seg hør og bør med en skål for den nye norske litteratur, og såvidt jeg forsto, hadde samme litteratur nylig forhandlet seg til en bedre forlagskontrakt. "Men det var dumt av forfatterne," feiret Grieg dem - (og jeg mener absolutt at jeg husker ham ordrett): "for da blir jo bøkene dyrere og salget mindre"...
        Jeg lyttet storøyd til bordkonversasjonen mens den tok seg opp igjen. Ingen kommentarer til at allmakta nærmest skjente på den litteratur han skålte for? Mitt blikk tok inn Rococosalen som helhet: Tarjei Vesaas, Johan Falkberget,Inger Hagerup, Ingeborg Refling Hagen, Hans Heiberg, Sigurd Hoel. Folk som nok visste hva de var verd. En oppdrager som skjenner, kan like gjerne føle avmakt som makt...
         Er det forståelig at jeg fornam en viss avstand fra dengang da jeg nå i høst hørte Forleggerforeningens formann drysse bare elskverdigheter over min forening, og så ham overlevere den en halv million i sjekk? Ingen verdiget den nye norske litteratur så meget som en skjennepreken... Jeg lot mitt blikk gli over Speilsalen som helhet. Jeg fikk en beklemmende følelse av hvor avmakten nå befant seg.

        Men tilbake til mitt debut-år, 1953. Det var nemlig ikke lenge før jeg opplevde hva som lå bak Griegs skjennepreken, og kanskje også bak Groths nyslåtte definisjon av demokrati. Like over jul satt jeg ved festbordet på Griegs Sirilund og hørte ham tale om bokhøsten som gikk. Denne gang hadde Gyldendal "med store anstrengelser fått en høyst middelmådig underholdningsroman opp i 10 000". Han mintes de store tider da gode forfattere som Cora Sandel solgte både det og mere til. Nå lå det an til en svikt hos det bokkjøpende publikum.
         Han hadde ellers ikke tenkt å være bare traurig. Han leste fra et ufullendt skuespill av bror Nordahl, en satire over forleggerverdenen, og han var underfundig klar over at han valgte godbiter hvor man kunne kjenne igjen ham selv. Ellers mente han det kunne være inspirert av Aschehougs "Kåre P"-suksess, da alle ville kjøpe noe de mente var den nye ungdoms stemme, mens Sigurd Hoel ("som alltid har rett") ganske rolig fastslo at "Kåre P må være en eldre dame". Det viste seg da også å være Nini Roll Anker.
        Til slutt kom stipendiene. For, som Grieg sa, "jeg har jo heldigvis 'Alle kvinner'". Etter et par enkeltstipendier kom det store: æresgasje til Inge Krokann. Og her skulle jeg oppleve at Grieg virkelig hyldet en gjenstridig forfatter fordi han hadde vært gjenstridig! Krokann hadde nektet å følge hans råd når det gjaldt et av sine mest omfangsrike og vanskelige verk. "I dag er jeg glad for at du ikke fulgte mitt råd," sa Grieg. Krokann reiste seg på sine krykker og mintes hva en annen forfatter hadde sagt til en annen forlegger (Hegel) - at han hadde "et varmt hjerte bak sitt pansrede bryst." Slik ville han nå karakterisere Grieg. Tårene rant nedover kinnene på Harald Grieg. Videre nedover skjortebrystet.

        Harald Grieg fikk ikke bare sorgen av det bokkjøpende publikum i tiden fremover. Allerede året etter kom Lillelord-suksessen for eksempel. Det som rammet forlaget sterkest i årene som kom, tror jeg nok tross alt var tapet av ham som alltid hadde rett: i 1960 døde Sigurd Hoel. Og vi må nok tilføye at Harald Grieg selv ikke ble yngre med årene. For meg hadde dette til følge at samarbeidet med Gyldendal ble brutt akkurat idet han hadde begynt å nære et lite håp om at det skulle gå over i det før nevnte tredje stadium med meg. I min ustoppelige streben etter å ofre meg for fedrelandets vel hadde jeg nærmest kommet i skade for å prestere en bok som skaffet meg et litt større publikum. Grieg forutså det allerede om våren, og sammen med kontrakten sendte han meg en bukett langstilkete gule roser til Bærum sykehus, hvor jeg lå for en kneskade.
        Men akk, da neste manus kom ham i hende, tror jeg nok han mente at jeg i beste mening var i ferd med å gjøre litterært selvmord. Jeg hadde funnet det nødvendig at krigen (og fredssommeren!) skulle skildres av en representant for min egen generasjon. Jeg visste like godt som Grieg at Jens Bjørneboe noen år før hadde blitt slaktet ettertrykkelig, blant annet av en samlet arbeiderpresse, da han hadde forsøkt å pirke litt i seierherrenes selvros. Men jeg hadde mitt å fortelle, og som tidligere sagt: hva betyr en forfatters (eller for den saks skyld en forleggers) hell og lykke mot det absolutte imperativ: du skal si litt sannhet? Norge forventer at hver mann/kvinne skal gjøre sin plikt i dag! Det faktum at "De som var 14" nå figurerer i litteraturhistorien som min beste bok, skulle tyde på at det hadde vært en fordel om Sigurd Hoel hadde levd.
        Nå var jeg ikke mer gjenstridig enn at jeg godtok et års forsinkelse, Grieg hadde ofte utsatt meg for den slags før, men denne gang ble "De som var 14" avvist også for annen gang, og han tok heller ikke en essaysamling som jeg samme høst med hell fikk anbrakt på et annet forlag. Og da jeg traff Stener Kolstad og en annen sentral person på forlaget, eksploderte jeg bittert at nå var jeg ferdig med Gyldendal! Men avbrøt meg selv:
        "Hvorfor ser dere slik på hverandre?"
        Med mitt kjennskap til forlagsverdenen visste jeg jo at de ikke kunne svare annet enn med et sukk: "nei, det var bare noe vi skjønte.." Men det bekreftet min mistanke om at den forandring jeg hadde erfart, ville bli varig.
        Og likevel! Da Jan Myrdal noen tid senere sto opp i Den norske Forfatterforenings seminar og spådde hvor bittert vi norske nå skulle komme til å savne den forlegger-rase som allerede var utdødd i Sverige: "den victorianske forleggertype" - da visste jeg godt hvor vi i Norge hadde den siste. Men savne ham? Ånei!
         
        Så gikk det mange år. En vakker dag traff jeg tilfeldigvis på Harald Griegs erindringer i et bibliotek, satte meg straks til med boka. Og jeg nøt både hans språklige mesterskap, de glimt han kaster over vår nære kulturhistorie, og det bilde han gir av en forleggers vanskelige yrke og muligheten for feilgrep...
        Men brått skvatt jeg til der jeg satt. Leste om igjen avsnittet. Det var der:
        "Likeså sikkert som den mest vederheftige bunke av maskinskrevne ark kan inneholde det rene tullprat, likeså sikkert kan en tynn og flekket stilebok med klosset ungpikeskrift inneslutte en ny Sigrid Undset"...

        Da brast det en demning. Minnene fløt innover meg som en gylden strøm. Og plutselig kjente jeg hvor rett Myrdal hadde. Jeg savnet Harald Grieg! Du verden som jeg savnet ham!

Hovedsida